Mindorro

Haner som galer fra 03.30,
Myggnett rundt senga,
Hygieneundervisning for skitne, fattige mennesker,
Landsbyer ute i hutti heita,
Fantastisk natur..

















"Et bilde sier mer enn 1000 ord..."

Latmannsliv med sol, sjø og klissesnakk.

Vi har vært på tur. Så vi har god unnskyldning for ikke å ha oppdatert bloggen på en stund. There`s better times ahead;)

Først en feriehelg, med daglig timeslang massasje på stranden. Vi lå på lang, lang rekke, under palmene, med utsikt rett ut i havgapet, glinsende i babyolje fra topp til tå, og hadde hver vår massøse til å systematisk kna hver eneste kroppsdel. Mens vi lå der og lot oss fritere i solen, kom damen bort med fire bailyes fra den ene av de to mennene som bodde på stranden sammen med oss. Mmmm, for den ene av oss som liker bailyes.



Digg med sol, sjø, svømmeturer, og det å bare være oss fire en stund. Vi holdt oss innenfor en svært liten radius denne helga (restauranten – rommet – solsenga), siden det på nabostranda var dragqueens som gjaldt, og dem som likte dem. Vi syntes det var greit med en viss avstand…
Vi har sovet på samme rom hele uka. Alle fire. Kristine fikk først nok, og tok turen 50 minutter innover i ”jungelen” på egenhånd. Det var en sti altså, og et mål. Et bitte lite ”waterfall”, med bedre reklame enn fortjent. Men, turen var fin, og hun så både en 80cm lang firfislesak, mye jungelskog, elver og husene hvor lokalbefolkningen bor. I tillegg til litt frihetsfølelse, som kanskje var det viktigste.



Camilla og Kristine skulle gå 100 meter på stranden i mørket. Det gikk dritt. Camilla datt på hue over en kant som førte ned i en stillestående pytt med æsjevann, som i lyset visste seg å være en avløpskanal fra husene omkring. Hvertfall smalt hun kneet inn i murkanten og tåa i en stein. Det ble blod og gørr, og altfor mange gutter som skulle hjelpe til i mørket. De var snille, men når jenta ligger i en haug, i 20 cm drittvann, med skjørtet på feil sted og kjipkjappene flytende ved siden av, og både pengepung og handlepose har forsvunnet i svevet, da er det ikke tidspunktet for enda flere armer og bein.
Vi kom oss tilslutt inn på rommet og i lyset, og fant diverse kuttskader og vondter. Alt sammen marinert i vann med garantert infeksjonsfremmende små krabater. Sykesøster Tone disket etter hvert opp med daglig grønnsåpebad, desinfeksjonsmidler, plaster og trøstende ord. Det hjalp og nå er det bra.


Charlotte har allerede blitt fridd til, av en kjekkas som var overbevist om at hun var en amerikansk stjerne. Eigil; vi forsøker så godt vi kan å holde dem på armlengdes avstand, men vi kan ikke ta jobben din i all fremtid…

Skiller er viktig, og brunfarge er mye finere enn skummetmelkfarge. Kristine ble solbrent med faktor 30, mens Christine blir irriterende saikobrun i løpet av notime!




Vi sparer på mange ting her nede. T-skjorter, surfeshortser, perler og billige smykker. Men, vi er på jentetur og har vel egentlig begynt å samle på ”lovestories”: Hvordan ekteparene vi treffer møtte hverandre, frierhistorier og hemmeligheter for å beholde respekten og magien.
Siste kvelden på Tamaraw beach spiste vi middag med Kirsti og Bård. Et ektepar fra Sotra som vi ble kjent med her på basen i Cavite. Vi har hengt med dem hele første uka, og sett hvordan de koser og klemmer og sender forelska blikk til hverandre… og de har vært gift i 30 år. Vi ble nysgjerrige og spurte om de kunne fortelle litt. Det ble et langt måltid…(Vi satt alene på restauranten, på en hvit strand under stjernene, med lykter i trærne og bølgeskvulp i bakgrunnen. Klisjeer er fine når de er sanne :) Tilslutt sa Kirsti til Bård; ”Nei, nå vil jeg gå en måneskinnstur med deg”, og så gikk de… tihi.
Vi liker det vi hører. Og noterer bak øret ;) Det er morsomt å se på jenter som hører ”prinsessehistorier”. De får drømmeøyne…

Vi avsluttet kvelden med vin, godteri og våre egne historier. Både de som faktisk har skjedd, og de som foreløpig bare er drømmer. Jentetur er kjempefint!

Søte små;)

Bæsjeunger bæres ut i utslagsvasken for grovrengjøring.
Tøybleier funker dritt. Bokstavlig talt.
Sjokoladebruneunger er deilige. Det er forbudt å ta dem med hjem uten å spørre først. Dessverre?



Underernærte barn blir også myke å kose med etterhvert.
Når fire barn gråter på likt, snur Camilla ryggen til og går for å spise lunsj...Kristine hadde gått for lenge siden.
Christine har et eller annet moderlig i blikket. Hmm, Per Kristian...
Camilla har latt seg sjarmere av barnehjemmets to brødre. Hun har shoppa bort antall kilo i kofferten, så det er ikke plass til dem.
Barna behøver nesten like mye kos som Camilla. ("som jeg ikke får!!!", sa Camilla da hun leste dette.....wops)



Charlotte er blitt en racer på å vaske bæsjebleier i balje. Eigil; Hun tar forresten med seg denne prinsessa hjem. Greit for deg?



Forventingsfulle blikk.
Deilig barnalatter.
Herlige smil.
Øyekontakt med store, brune øyne i et bittelite fjes.

Det kommer mer....vent i spenning.

Tur-sladder

Nok flinkis blogging, her er litt tur-sladder;

Christine forsøkte å ta med seg en overraskelse gjennom sikkerhetskontrollen. Det gikk ikke bra. Vaktene kalte henne inn til siden, ba henne åpne sekken, og der sto Christine med 1 kg pepperkakedeig i hendene. Det var ikke slik Charlotte, Camilla og Kristine skulle finne det ut… Pepperkakedeigen skulle snu dårlig humør og skape julestemning en klam og svett desemberdag, ikke avdekkes av sure sikkerhetsvakter i Sverige. Så Christine ble snurt, på grensa på til sur. Nå har det har nesten gått over…





Charlotte, Kristine, Christine og Camilla har en ting til felles: De blir grinete, ubesluttsomme, stille og kjedelige når det er mer enn 4 timer siden forrige måltid. Og det skjer. Faktisk hver dag. Derfor har vi nå bunkra opp med nøtter, tørka mango, bananer og annen snacks som forhåpentligvis holder blodsukkeret på et morsommere nivå…;)





Christine er hvertfall søt når hun sover...



Kristine får mye pepper for bildene sine. Når hun først tar bilder ender det alltid med en hel bildeserie av det samme motivet. Det er svært sjelden et eneste et er verdt å publisere…

Charlotte tror at lakris fiker det meste; hvertfall saltbalanse, hard mage, savn, slitenhet, dårlig humør…

Camilla har rota bort kameraetuiet sitt hundre ganger. Dessuten glemte hun pc`en sin på verandaen, en av de dagene det kom en aldri så liten regnskur. Godt med reiseforsikring;) Hvis dere ikke får kontakt med Camilla på en stund er det fordi hun sitter og venter på å få låne pc`en til en av oss andre...

Okay; vi ler oss ikke i hjel hele tiden. Vi er slitne. Ofte. Vi er trøtte, misforstår hverandre, snakker forbi hverandre, og jobber med at vi har svært forskjellige intimsoner… Likevel; Om vi skal si det selv, er dette knalljenter på tur ;)



Etter hele fire dager med helserelatert praksis tar vi nå ferie i helga, - på en hvit strand. Deretter skal vi drive undervisning på en øy lengre sør. Endelig skal vi få vist frem dramatalentene våre ;) Vi kommer sterkere tilbake med blogging, men mister nå nettilgangen frem til neste fredag. Dere får skrive noen kommentarer så lenge….

Fødsler!!!

Vi har vært med på fødsler. Tre stykker på tre timer, -aller første natten vi var her. Det er bare to fødestuer, men logistikken gikk fint. Så vi løp barbeint fra den ene stua til den andre, i håp om å få med oss det beste fra begge deler. For sykepleiestudenter er det beste når ungen faktisk kommer ut. Vi greide to av tre.

Mødrene kommer hit kjørende på tricykel, gjerne med tante, søsken, mann og 7 cm åpning. Med seg har de termos med varmt vann til å vaske barnet, bleier og klær. Vi var med på undersøkelsene; en slags nedtelling til 10 cm som betyr full åpning og at mor kan sette i gang å trykke. Hvis du ikke skjønner hva jeg skriver om kan du spørre mammaen din…

Barnet kom, en millimeter av gangen. Hvor mange detaljer ønsker dere egentlig å lese? En versjon er at Christine var sliten og støl etterpå fordi hun knep så hardt igjen. Lenge.

Så ble det et klipp, babyen kom endelig ut og plutselig holdt jordmora babyen opp ned og venta på at den skulle skrike. Så skrek den, og studentene pustet lettet ut. Navlesnoren klippes, broren til moren kikker med lange øyne inn gjennom vinduet på døra til fødestua og babyen legges på benken.

Her er det helt vanlig at mor venter med å holde babyen til den er ferdig vasket og påkledd. Det syntes vi var veldig rart. Det står jo helt i kontrast til alt vi har lært om tilknytning, nærhet og amming. Men så handler jo aldri behandling av mennesker bare om fysikk. Kultur må tas med i beregningen, og særlig når hvitinger skal bidra på filippinernes premisser…Og enda viktigere når ”flinkis-studenter” kommer med hodet fullt av nylærte prosedyrer og norske sykehusregler.

Fordi dette kun er en fødeklinikk gis ikke engang smertestillende før babyen er født. Det ser vondt ut, men inntrykket vi sitter igjen med er likevel at dette var overraskende naturlig.

Mens mor ble sydd og stelt, lå babyen på benken og skrek etter oppmerksomhet. Så Kristine fant frem en sommers barselerfaring og tok henne inntil seg. Hun ble takket med en lang, varm stråle… Med bleie, avklipt navlestreng, vasket, målt, veid og med en sprøyte K-vitamin i låret fikk hun tilslutt hilse på mamma. Vel og merke etter at mor hadde besvimt på vei fra fødestua til barselsenga, og hele slekta hennes dro henne etter armene inn på rommet, mens de slo henne så hardt de kunne. Det er i hvert fall vår versjon.

Kvelden etter var det igjen lys i fødestua. Så da var det håp om et nytt lite under, og Camilla og Christine gikk oppglødd bort for å se. En halvtime etter sto de tilbake i stua og var helt rare. Fødselen var over på et kvarter, men barnet hadde vært dødt i minst et døgn. Det var ingen god opplevelse. Camilla var ikke med første natten, så dette ble hennes første møte med en fødsel. Dårlig start.

Vi ber for mammaen og resten av familien. Med Camilla og Christine går det bra.

Dette var tredje dødfødsel på over to år her på senteret. Så det skjer ikke ofte. Vi vet ikke hvorfor det skjedde denne gangen. Bare normale, ukompliserte fødsler foregår på klinikken, alt annet skal skje på sykehus.

Vi kikker stadig ut vinduet i håp om å se lyset... Vi ønsker oss flere fødsler!!

På plass!

Endelig er vi stasjonert i Cavite, stedet hvor vi pakker ut av kofferten og rigger oss til for de neste tre, fire ukene. I dag er vi vist rundt, på fødeklinikken, på rommet hvor svangerskapskontrollene skal foregå, hallen hvor mødrene undervises før fødsel og huset hvor gjester og beboere lever. Vi har også fått hilse på de ni barna som bor på senteret. Enten fordi de er underernærte eller fordi de venter på adopsjon.

Robert gjorde stort inntrykk. En liten kar med Downs syndrom. Han kan ligne på en sprellemann der han ligger i bambussenga si. Beina når ham nesten til ørene uten at anstrenger seg det minste. Det sier seg selv at det er vanskelig både å sitte og gå når leddene er så mobile. Kanskje kan vi trene sammen? Kanskje kan vi se progresjon mens vi er her?

Vi er overrasket over standarden her. Lyse, luftige og store lokaler. Air condition, flatskjerm, hotellfeeling på rommene, egen balkong, takterasse med tredemølle og ergometersykkel, kjøpesenteret 20 minutter unna og et stort kjøkken hvor vi til og med fant havregrøt i kjøleskapet. Tenk, til og med havregrøt!! Det er rett og slett pent, selv med norske, bortskjemte øyne.

Foreløpig har vi bare fått høre om arbeidet som drives herfra, men det er mye og høres spennende ut! Det er konkret; mat, vitaminer, fødselshjelp, briller, undervisning, stimulering av barn, medisiner til gutten med tuberkulose, såpe og klut til guttene i fengsel osv osv. Konkret og likevel en del av den store drømmen om å vise hvem Jesus er.

Senteret vi bor på er tilknyttet ”kristent nettverk”, men trådløst nettverk er også en velsignelse! Noen har fått skypet med sine kjære, andre har lest mailer og oppdatert facebook. Vi sier det med en gang; vi gleder oss til å komme hjem! Å få dere alle på avstand gjør dere ikke mindre attraktive. Å komme bort fra Norge gjør at vi blir stadig mer takknemlige for alt vi har. Ting og tang, men aller mest venner, familie og kjærester. Vi snakker om dere, alle dere som vi er så glad i, og vi drømmer om veien videre.

Intro i Manila

YES! Energinivået er i ferd med å nå nye høyder. Eventuelt bare et normalt nivå. Vi hadde en praksisperiode å sove ut, i tillegg til en reise på (1+2+1+3+6+8+9+2+1=33 timer!) og 7 timers jetlag. Det førte til at vi sov når vi skulle vært våkne, og at noen derfor var våkne når de skulle sovet. Hva er vel bedre enn å fråtse i tørka mango og små bananer fra 04 til 06, for så å avslutte/begynne natten med en episde av grace anatomy? Fire trøtte jenter tett i tett rundt en femtentommers mac med altfor lav lyd. Det fantes visstnok en spennende by rett utenfor døra, men likevel orka vi ikke noe særlig mer enn intrigene rundt kjekke kirurger og et virkelighetsfjernt eventyr. Det var egentlig ganske fint;)

Vi er så heldige å ha venner alle stedene vi reiser til. I Manilla kjenner både Charlotte og Kristine en jente som heter Cathrine Evensen. Hun har bodd i Manilla i fem uker, men viste oss elegant rundt og introduserte oss til menighet og venner. Vi ble hentet på flyplassen kl 06, kjørt direkte til hennes toroms leilighet, spankulerte forbi svømmebassenget og handlet frokost på den lille kiosken. Helt OK opplegg…. :)



En av oss var sekunder fra å sovne under capsen på første opplevelsesrike dag, til tross for at det var mye å se. Vi satt i ring og fikk søndagsskoleundervisning og lekte leker sammen med 60-80 (?) av barna fra ett av de fattige områdene i Manilla. Etterpå fikk de risvelling i koppen de hadde med seg hjemmefra. Imponerende opplegg egentlig. Alle fikk en liten ”billettlapp” som de faktisk holdt fast i hele den timen leker og undervisning varte. Hvilken norsk treåring greier å holde styr på en liten lapp så lenge? En filippinsk treåring som vet at lappen gir mett mage klarte det utmerket… Camilla og Kristine fikk øse mat. To øser til hvert barn, og to i hver kopp til dem som hentet til hele familien.

Andre Manillaopplevelser;

- Et bønnemøte med ungdommene i en lokal menighet hvor det var lett å merke at mennesker med samme pappa faktisk er i familie.

- To turer til et senter som beskrivende nok heter Mega Mall. Lydnivået var høyt nok til å ta kjøpelysten fra oss, men prisene var så lave at vi fikk den tilbake...

- En heseblesende tur til et lokalt marked under oppussing. Vi fikk gjort noen shortsekupp, sammen med en god dose autentisk kultur. Det er nå det vi tror i det minste…

- Flere turer på tricykel, et genialt fremkomstmiddel når målet er få hestekrefter, få kubikk, og plass til overraskende mange mennesker, vannkanner og bagasje. Puppen krønsjes inn i ryggen på sjåføren når tre stykker sitter på en moped med sidevogn, men sjåføren virket ikke videre ulykkelig av den grunn. Forbikjøringer skjer på alle sider, og innbilske som vi er beskyldte vi noen av dem for å komme tett på bare for å se og glise. Både asfalt, trafikk, sjåfører og medpassasjerer ga oss en blandet følelse av nærhet. Men nærhet er bra. Vi fikk luktene fra maten som blir grillet langs veien, søppelet fra bakgatene, øyekontakt med dem som går langs veien og korte glimt inn i husene. Alt dette for 1kr og 40 øre. Vi foreslår tricykel som alternativ til Oslo Sporveier.